Rus Helvete

  • 07.02.2016, 20:24

Hvordan var det og vokse opp med 2 rusmisbrukere? 

Det er så absolutt ingen som kan sette seg i den situasjonen med mindre de har vært igjennom det selv. Det er ingen som vet hvor slitsomt det er, og det er ingen som skjønner hvor mye det påvirker en hel familie. 

Jeg var vell 12-13 før jeg skjønte at mitt hjem ikke var et helt vanlig hjem. Det var rundt den alderen jeg skjønte at mine brødre var på god vei til rus miljøet, Jeg la merke til mer og mer hvem de var med, hvordan de oppførte seg, jeg la mer og mer merke til hvor stresset mamma var, jeg la mer og mer merke til stemningen på familien. Jeg husker jeg latet som om det ikke stemte, fordi at mine brødre kunne vell ikke gjøre noe sånt? hvorfor ville de det? 

Jeg har hatt en veldig fin barndom, jeg hadde mange venner, jeg hadde alltid bursdags selskaper, vi feiret høytider som alle andre. Vi reiste på ferier, vi hadde mye latter og glede, vi var en ''normal'' familie til tider.. Jeg merket jo eldre jeg ble at det kom hindringer for meg også, det var venner som ikke fikk lov til å være med meg, fordi at mine brødre var rusmisbrukere, det var sjeldent folk fikk sove over hos meg, på grunn av mine brødre. Jeg fikk høre alltid masse rykter om mine brødre, jeg fikk ikke være lov til å være med ''venner'' fordi at foreldrene mente jeg var dårlig innflytelse.

 

Men det var jo ikke eg som ruste meg? det var ikke jeg som gjorde kriminelle ting? det var ikke jeg som var hissig? det var ikke jeg som hang rundt rusmiljøet? hvorfor skulle andre la det gå utover meg? jeg hadde jo ikke gjort noe gale? jeg var jo ikke mine brødre? jeg var jo meg?

Etterhvert som årene gikk ble ting verre og verre, da var mine brødre virkelig ute og kjørte. Det ble mye arbeid for å prøve og holde de unna bråk, og det gikk utover oss alle, penger forsvant, ting forsvant, det ble utrolig lite søvn fordi jeg var konstant urolig for de, det ble  lange netter for å vente på når guttene kom hjem, om de i det hele tatt kom hjem, om de var veldig ruset eller fin form, om de var rolig eller hissig, om de hadde med seg noen eller ikke, om de var i like hel, eller var skadet. Det ble lange netter og endeløs med tanker og bekymringer.

Når det ikke var min ene bror som var ruset, så var det min andre, når han ene var rolig var han andre hissig, rusmisbrukere kan ha et ekstremt sinne, jeg vet ikke kor mange ganger ting i leiligheten ble knust, jeg vet ikke kor mange ganger, jeg holdt meg for ørene og krøp under dynen fordi at de slåss inni i stuen, jeg vet ikke kor mange ganger jeg måtte begynne og grine for å prøve og få de til og slutte. Jeg vet ikke kor mange ganger naboene ringte politiet.

 Når jeg stod opp på morningen var jeg helt utslitt fra natten, jeg hatet kvelder, jeg hatet natten fordi da kom bekymringene ekstra mye. Det første jeg gjorde når jeg stod opp var å gå inn på rommet for og sjekke om de forsatt pustet. Jeg husker jeg måtte spørre de om de kunne være så snill og ikke ruse seg idag, eller vær så snill og ikke vær hissig idag. Vær så snill og ikke finn på noe tull. kom hjem trygt

Det var flere ganger min bror kom hjem skadet, det var flere ganger de var hos arresten, flere ganger de ringte fra sykehuset. Jeg husker mamma satt våken kveld etter kveld å ringte rundt for å få tak i mine brødre, for å finne ut om hvor de var, lå de en plass med overdose? hadde noen skadet de? får vi høre stemmen deres igjen? Jeg var så sliten hele tiden, jeg var så skuffet hele tiden. Jeg kunne ikke forstå hvorfor de valgte denne veien.

Rus forandrer personligheten og oppførsel helt, men at de selv ikke skjønner det og ser det selv. Du blir så hissig, du blir så kald, du blir så utrolig selvopptatt. Når de var skikkelig ruset var de forsåvidt noe lunde rolig? var det bedre? fordi ar når rusen gikk ut av de så ble de oppfarende og grinete, de gjorde alt for å bli ruset igjen, de er akuratt som de får 10 forskjellige personligheter. Jeg kjente ikke mine brødre igjen.

Og gå rundt å være nervøs hele tiden er så ekstremt utmattende, jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe fordi tankene mine var på helt andre plasser. Jeg var så sliten hele tiden så jeg hadde aldri energi til noe. Takket være min fortid så har jeg tatt med meg sånne dumme ting som at jeg er utrolig hus erdd, fordi jeg vet aldri hvem som kan komme på døren. Jeg blir skikkelig nervøs når det ringer på døren etter kl 9, Jeg har alltid tlf med meg i tilfelle det har skjedd noe. Jeg blir super nervøs rundt folk som drikker, jeg blir ekstremt redd når folk hever stemmen til meg, jeg stivner helt når folk slåss. Jeg hater alt av rus fordi jeg vet hvor mye det ødelegger. 

Jeg var ikke gammel før jeg måtte besøke min bror i fengsel. jeg husker kor ekkelt det var og være innenfor de stor murene som rundt fengselet, de sjekket alt av mat, alt avsko, de tok tester og de tok fra oss alt som kunne spille inn noe. Så ble vi satt på et lite rom, det min bror kunne komme og være med oss. vi fikk ikke lange stunden bare en time, men det föltes som om det bare var 10 min. Og visst jeg skulle på do så måtte jeg ha politivakt utenfor. Utrolig rart.. Når folk spurte hvor min bror var så sa jeg alltid at han var dratt på ferie

Jeg var heller ikke så gammel da min ene bror ble tatt til en institusjon, jeg husker vi fikk dra til Oslo for å besøker han, det var så godt og vite at han var trygg der, og hadde det noe lunde bra, ha hadde en egen leilighet på en plass lang utenfor Oslo, nesten på en liten gård, og når folk spurte hva jeg gjorde der ka skulle jeg si? sa alltid bare at han hadde flyttet til Oslo for å komme seg vekk fra Bergen..

Det foregikk lenge alt dette, men så plutselig en dag bestemte de seg for å forandre seg, de vill heller ha en jobb, de vil heller huske noe av hverdagen, de vil heller være med familie, de vil ta igjen tapt tid.  De begge fikk seg jobb, de begge kom seg vekk fra det verste av rus. Ting begynte og bli bedre for oss, betydde dette at vi skulle endelig få oss et normalt liv? nei det betydde det ikke.

Vi holdt på og miste Cato til en bilulykke. 

Vi mistet han som en gang var vår stefar, vi mistet han til selvmord.

Ikke lenge etter mistet vi vår Bror til selvmord.

Vi holdt på og miste vår Mor til hjerteinfarkt

Noen av de hadde englevakt noen av de ble våre engler.

 

Ting jeg har opplevd

Jeg husker det ringte på døren midt på natten, først var det en ring, så var det stille så plutselig ringte det på døren i ett sett, de stoppet ikke og ringe på døren, og det viste seg det var 5 menn med masker 2-3 hadde slagvåpen og våpen, de brukte all sin makt på og spenne inn døren, som prøvde og bryte seg inn. Dan og Cato holdt igjen døren med nødskrik og de satt en kommode foran døren,. Vi hadde flaks at det hadde kommet nye og tunge dører i leiligheten ellers hadde de kommet seg inn. Mamma fant frem alt hun hadde av våpen og gidde de til Cato og Dan, og siden de ble så redd så ble de ekstra sterk fordi at de fikk så mye Adrenalinet. Jeg husker kor nervøs jeg var da jeg satt inne på rommet, da stod min mor og mine brødre og prøvde og holde døren så de ikke skulle komme seg inn. Jeg husker jeg gjemte meg under dynen og jeg var så nervøs, hjerte mitt dunket så fort, jeg var helt kaldsvett, jeg skalv, jeg holdt meg for det ene øret for hørte med det andre i tilfelle de kom seg inn.

Jeg husker jeg var ute og lekte, også kom min bror hjem og han var helt hoven i hele ansiktet sitt, han så ut som han var blitt bitt av en ekstremt farlig bie, hele leppen hannes var sprekt opp, og han klarte ikke og snakke. Da skulle han bare ta bussen en plass men hadde blitt slått av en eldre fyr som han hadde problemer med, jeg husker jeg så han og fikk helt sjokk, jeg kunne ikke kjenne han igjen, og tenk kor vondt han måtte ha det. jeg var helt i sjokk, og se sin egen bror på den måten.

Jeg husker mine brødre kom og hentet meg og min søster og kjørte oss hjem til mamma, å jeg husker det var helt stille i bilen, det var ikke som det pleide, det var ingen musikk, ingen vitser, ingen latter. Da vi kom til littlebergen huset våres, så åpnet mamma døren og hun gråt seg ihjel og sa vi hadde mistet vår stefar. alle satt seg ned i stuen og var helt stum. Mamma gråt, og mine brødre gråt, jeg gråt og hele huset var så kald så trist så dødt.

Jeg husker mamma fikk hjerteinfarkt jeg ble vekket midt på natten av min stefar og han sa vi måtte komme inn til mamma fordi hun var sikker på hun ikke kom til å klare seg, jeg husker jeg satt i sengen til mamma og holdt henne i hånden, jeg snakke til henne så hun ikke skulle sovne, hun var så svak i hånden sin men jeg holdt fast for harde livet og nektet at hun skulle forlate oss. å se hvor hun slet med å puste, og se hvor svak hun hadde blitt i øynene var så vondt. jeg følte meg så svak, kunne dette virkelig være siste gang? heldigvis kom mamma seg på sykehuset og de klarte og redde henne. Men det var like før, legene sa hun var heldig

Jeg husker jeg var hos min bror, og alt var helt fint, han og damen på den tiden satt og så film, og jeg var inne på rommet for å snakke i tlf, da jeg plutselig hører damen rope CATO!!!! også mitt navn etterpå, da løp jeg inn til stuen og så Cato hadde akkurat som et slags epilepsi anfall, han ristet og riste og var helt stiv i hele kroppen, jeg og damen tenkte for og bærte han ned fra sofaen, jeg la han i stabilt leie og holdt hodet hannes opp så han fikk puste, damen ringte ambulansen og de prøvde og snakke og igjennom det, jeg snakket hele tiden til Cato så han skulle høre stemme våres, han ble helt hvit i ansiktet, han ble mer og mer vekke i øynene, jeg smekket på han så han skulle holde seg våken, han hadde enorme brystsmerter og klarte ikke og få frem noe ord. heldigvis kom ambulanse kjapt og da begynte han og spy blod, og ble lagt inn. heldigvis gikk det fint, men hjerte mitt var helt knust. var så vondt og se på 

Jeg husker jeg var på hyttetur med mine bestevenninner og mamma og stefar og min bror, mine to venninner hadde gått inn i hytten og mamma og min stefar var ute og fisket  jeg satt ute men min bror, vi hadde bål og hørte på musikk vi sang og vi pratet, jeg husket vi koste oss så veldig. Men plutselig ser jeg bort på stolen og han var helt stille, han hadde øynene åpne med han bevegde ikke på seg, jeg sa hahah slutt og tull,  og ledde helt til jeg så at han gråt fra øynene og jeg skjønte det ikke var tull, jeg fikk helt panikk jeg skrek på de som var inne i hytten og jeg snakket og skrek til Han, hvorfor skjedde dette? Hvorfor svarte han meg ikke? var han død? de kom løpende ut å lå han i stabilt leie og fikk han til å puste så kom han sakte men sikkert til seg selv, igjen. Det var helt jævlig jeg trodde han var død jeg trodde jeg lot min egen bror dø rett foran meg.

Det verste var når det var tidlig på morningen, og mammaen min kom inn til meg, hun tok på lyset og hun var helt hoven av alt gråtingen, da sa hun min at Dan var død, han hadde tatt sitt egen liv i fengselet. jeg var i sjokk jeg kom meg ikke opp av sengen, jeg satt bare der og så i veggen, mente hun virkelig det? sover jeg enda? var dette en drøm? nei jeg sto opp og gikk inn i stuen og der stod presten. jeg satt meg ned i sofaen og knakk sammen. Var den verste opplevelse jeg noen gang har opplevd. jeg hater den dagen jeg hater at det skjedde. Jeg hater systemet.

Rusen påvirker ikke bare den som ruser seg, men alle rundt seg å. Alt dette har gjort meg til den jeg er nå. Jeg har hjerte av gull, jeg hjelper de jeg kan, jeg har et utrolig åpent sinn.

men det har også gjort meg veldig syk, jeg har mye sinnet i meg, jeg er veldig sliten. Men jeg er her, jeg lever, jeg puster og jeg kommer meg opp av sengen om dagene, jeg er sterk, jeg klarer meg, det har jeg alltid gjort.

Vell og merke, så har vi det ganske fint nå, min bror holder ikke på med rus lengre, og vi alle forsetter dagene..




jeg har hatt så mye bekymringer, så mye sorg, så mye stress i livet mitt. At jeg rett og slett ikke vil ha det lengre, jeg vil bare lever, jeg vil smile, jeg vil le, jeg vil ikke være den sliten og stille Gina Angelica, nei jeg skal ikke svikte min bror sitt ønske og det var og leve. Og til tross for alt? så er det akkurat det jeg skal.






- Gina Angelica ❤






 

 

 

 

Chrizzy

07.02.2016 kl. 20:58
<3 Tåran trille her.. Vet ikke ka æ skal si, anna enn at du e ei nydelig jente på alle måta. Så godt at du har funne skriving, beste terapien i verden! Tusen takk for at du e så modig og at du dele <3 Varm Klæm til dæ :-)

Heie på dæ Gina!! :D

Gina Angelica Eliassen

09.02.2016 kl. 12:20
Chrizzy: Tusen tusen takk! setter så utrolig stor pris på det <3

Anonym kis

07.02.2016 kl. 22:59
Wow. Du har virkelig gått gjennom mange stygge stormer! Du er utrolig tøff som deler ditt perspektiv! Jeg skjønner at mye var utrolig vondt å skrive om.

Det jeg ønsker å fortelle deg er at personlig tror jeg alt skjer av en grunn. Jeg vet det er klisje, men jeg mener.. Jeg tror du har vært gjennom alt dette, fordi en dag i fremtiden vil en viktig person i ditt liv, virkelig trenge all din erfaring og all din styrke..

Jeg tror hvertfall at du har gått gjennom så mye, fordi det er meningen at du skal være en sterk dame. Kanskje denne verden, trenger nettopp deg som en sterk kvinne.

Jeg beundrer mennesker som beholder varmen til tross for alle kalde stormer de har gått gjennom.

Jeg beundrer dem som beholder lyset, til tross for at det virker som det aldri blir lyst igjen.

Så etter denne teksten beundrer jeg virkelig deg.

Gina Angelica Eliassen

09.02.2016 kl. 12:20
Anonym kis: Tusen takk,dette varmet virkelig! veldig finer ord, <3

FruBlom

08.02.2016 kl. 00:33
<3 Min mann har mistet sine 2 brødre. Hjertene tålte ikke mer. Alkohol/rus er No dritt!!!

Stå på!! En kjip erfaring å ha med seg, men som den over her skriver, så håper jeg den vil komme godt med i fremtiden!!!

Klem til deg!!

Gina Angelica Eliassen

09.02.2016 kl. 12:18
FruBlom: Kondolerer så mye! jeg er helt enig, rus er noe dritt! tusen takk for fine ord <3

08.02.2016 kl. 00:39
❤️❤️❤️❤️❤️ Godt skrevet. Viktig lesning. Klem fra en som har vært i noen stormer i livet selv.

Gina Angelica Eliassen

09.02.2016 kl. 12:18
Anonym: Tusen takk! håper stormen roer seg for deg <3

HenrietteBrunette

08.02.2016 kl. 09:31
Kjære gode vakre nydelige Gina!<3

Jeg sitter selv med tårer i øynene nå.

Jeg skal ikke si alt kommer til å bli bra igjen, for du/dere har mistet Dan, det vil alltid være et savn. Og det går ikke vekk! 😔😔 skjønne gutten!

Men du har Cato, Elise, Mammsen deres, den nye mannen til mammaen din! Og Dan er der med dere💖💖💖💖💖💖

Og jeg synes dere er fantastiske 💖

Ha en flott dag Gina, du er en herlig jente💋 stå på vennen!!💗😃😉💖

mange klemmer fra Henrietten og Annabelle 😘💗

Gina Angelica Eliassen

09.02.2016 kl. 12:17
HenrietteBrunette: Tusen tusen takk for fine ord! setter jeg utrolig pris på <3

Q. Vyvy

08.02.2016 kl. 10:56
Hei søten :)

Det var utrolig trist å lese men blir så glad av å se hvor sterk og bedre du har blitt. Har selv vært innblandet inn i mye rus og dårlig miljø, foreldre som slår istedet for å kjefte, men den personen jeg er i dag er bare en sterkere person :-) Respekt til deg kjære venn!

Gina Angelica Eliassen

09.02.2016 kl. 12:17
Q. Vyvy: tusen takk for fine ord! setter jeg virkelig pris på :)

May -Helen Kristiansen

09.02.2016 kl. 00:59
Som å lese min egen"historie"skrevet av dg. 😢

Gina Angelica Eliassen

09.02.2016 kl. 12:16
May: vondt og høre :(

Grethe Rauhala

10.02.2016 kl. 16:01
Motgang gjør ett menneske sterkt.. Men kan å ta "knekken" på ett.. Og når man er på bunnen er det liksom bare en vei, og det er oppover... Måtte du alltid gå oppover mammas lillepia<3 Aldri gi opp, vi skal alltid være hær for deg slik du er hær for oss<3 KGID

Ida

10.02.2016 kl. 19:56
Dette var sterk lesing.. Klem<3

Gina Angelica Eliassen

19.02.2016 kl. 14:28
Ida: klem tilbake<3

Mariann

13.02.2016 kl. 10:30
Utrolig rørende lesing, og det er sant som du sier, de som ikke har følt dette nært på kroppen kan ikke sette seg inn i det.

Jeg kjenner meg igjen i masse av det du skriver <3 Å leve med en rusmisbruker i nær relasjon er forferdelig.

Gina Angelica Eliassen

19.02.2016 kl. 14:26
Mariann: Hei mariann! Trist at du kjenner deg igjen.. ønsker ikke dette for noen! jeg håper du har det bra nå og ting ordnet seg for deg <3 stor klem!

13.02.2016 kl. 11:01
Kjære Gina Angelica. Dette var sterk lesning! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vet hvordan du har det og har hatt det. Jeg kjenner igjen mye av det du skriver, jeg har opplevd det samme selv. Jeg vet at det ikke dreier seg om meg, men pårørende har det ofte jæ... tøft! Jeg tok et veldig viktig valg, jeg valgte å være sterk, valgte å ikke gi opp, valgte å komme meg videre tross alt! Jeg prøver å legge fortiden bak meg og konsentrere meg om fremtiden. Ha en riktig fin dag og stå på👊Dette klarer du!!

Gina Angelica Eliassen

19.02.2016 kl. 14:25
Anonym: Tusen takk for fine ord! Jeg beklager at du måtte ha gått igjennom alt dette, unner ikke noen det! men du er sterk du også. Utrolig tøft av deg og velge og være sterk! dette klarer du, <3

Katrine

13.02.2016 kl. 14:41
Utrolig sterkt å lese dette ettersom jeg og min familie har opplevd så og si det samme! Begge min børdre holdt på med rus, og jeg mistet den ene broren min til selvmord i april i fjor.

Det er helt for jævlig å skulle oppleve slikt.

Stå på! Du er sterk<3

Gina Angelica Eliassen

19.02.2016 kl. 14:23
Katrine: Hei fine deg! huff det stakk i hjerte når jeg leste dette.. jeg beklager at du måtte gå igjennom noe sånt! du kan alltid snakke med meg om du ønsker det, jeg kondolerer så mye.. vi begge har en engel som våker over oss<3 Du er også sterk!

13.02.2016 kl. 23:09
Jeg forstår deg utrolig godt! Dette var tøft å lese. Pappaen min var heroin avhengig fra jeg var 3 til 15 år, så jeg vet hvor jævlig det må ha vært! Tenker på deg

Gina Angelica Eliassen

19.02.2016 kl. 14:16
Anonym: Jeg beklager så mye på dine vegne! Det er en så utrolig tøff pågkjenning.. jeg håper du har det bra nå og ting ikke er fult så ille nå! jeg sender deg en stor klem <3

Christina

14.02.2016 kl. 08:50
Kjenner meg dessverre alt for godt igjen i historien din.. "heldigvis" har jeg bare en bror som ruser seg..men ja, det ble nok sinne,rus og ødelagte ting likevel 😣 det føles bare så urettferdig at vi som aldri har valgt å.ruse oss på den måten skal måtte takle alt det bringer med seg! Min bror er fremdeles rusmisbruker, det har han vært i 17 (!!)år.. inn og ut av fengsel, truer til seg penger fra min alt for utslitte mor, lyger og svikter. Desverre har jeg mistet håpet etter så lang tid, men det er alltid godt å lese når noen klarer å komme seg ut av det. For min del har årene med rushelvete resultert i at jeg nå egentlig bare går å venter på å få telefonen om at han ikke lever lengre. .

Gina Angelica Eliassen

19.02.2016 kl. 14:15
Christina: Dette gjorde så utrolig vondt og lese! jeg håper så inderlig på et mirakel for dere at ting blir snudd rundt.. jeg har ikke ord! det er så ufattelig slitsom og leve sånn. Man venter bare på dårlige nyheter og man bruker all sin tid og energi på det! Jeg beklager at du/dere må gå igjennom dette.. En stor klem <3<3

Iselin

14.02.2016 kl. 09:46
Gudfader for ett liv du har levd..syns så ufattelig synd på deg og din familie,at dåkker har måtte oppleve de fæle tingan😭Stor og varm klæm tel dæ ❤️

Gina Angelica Eliassen

19.02.2016 kl. 14:14
Iselin: Tusen takk for fine ord <3 klem!

Ester Cecilie Johnsen

14.02.2016 kl. 13:57
❤❤❤❤❤❤ bra dere har det bra nå!

Gina Angelica Eliassen

19.02.2016 kl. 14:13
Ester Cecilie Johnsen: tusen takk <3

Jeanette

16.02.2016 kl. 12:55
Jeg vet mye om dette selv ...Ser du er en sterk jente så stå på ta livet tilbake og lev dt til dt fulle.

< <3 <3 <3

Gina Angelica Eliassen

19.02.2016 kl. 14:13
Jeanette: tusen takk for det fine deg <3

Else

16.02.2016 kl. 20:10
Hei

jeg vet ikke hvor gammel du er, eller hvor gammel du var, da du opplevde dette. Men disse vonde opplevelsene skulle du ikke ha hatt, og mitt hjerte blør for deg, fordi du har hatt det ufortjent vondt. Kan jeg gjøre noe godt for deg? Om du trenger en venn, så er jeg der for deg 💖🌸🌷🌼

Gina Angelica Eliassen

19.02.2016 kl. 14:13
Else: Tusen takk for fine ord! det setter jeg utrolig pris på <3

Andrine Hansen

24.02.2016 kl. 00:09
Herregud så trist..Klarer ikke å forstå hvor vanskelig du må ha hatt det. Ønsker ikke min verste fiende å gå igjennom dette. Tårene triller, rett å slett. Ingen fortjener og oppleve noe slikt. Du er så utrolig sterk, stor respekt til deg. Jeg kondolerer på det sterkeste, og håper du får det lettere etterhvert:-(<3
Gina Angelica Eliassen

Hei! Mitt navn er Gina Angelica Eliassen( 20) og jeg kommer fra en by, kalt Bergen. Men no er mitt kappittel i livet i kirkenes. Jeg skal bli mamma til sommeren, og kommer til å dele mitt eventyr om hvordan det er. Jeg er en person med mye på hjertet og mange tanker som jeg kommer til å dele på denne bloggen. Håper du vil følge med Kontakt: gina_eliassen@hotmail.com

Search

Bloggdesign

hits